|
Etter en forklaring ble noe registrert på en helt vanlig nattehimmel – noe merkelig.
I det etterfølgende setter vi en hypotese over Betlehemsstjernen. Vår eliminasjonsmetode har slått ut meteorer, kometer og novaer som mulige kandidater til Betlehemsstjernen. Følgelig står vi igjen med planeter.
Scroll nedover eller klikk på én av overskriftene nedenfor for å komme til et nytt undertema:
 En kroning (Til toppen)
Jupiter – som er navnet på den største guden i romersk mytologi, er også navnet på den største planeten i vårt solsystem. Fra uminnelige tider er Jupiter kjent som Kongeplaneten. Den største av planetene er en ”gasskjempe” omtrent elleve ganger større enn Jorden. Jupiter har også en masse som er 300 ganger så stor som vår planet. Banen den beveger seg i rundt solen, er langt større enn Jordens med en rundetid på cirka 12 år. I gamle tider ble ”stjerner” som Jupiter ansett for å være ”vandrende stjerner”. Siden mennesker gjennom mange århundrer har tillagt denne enorme vandreren kongelige egenskaper, kunne det vel tenkes at den hadde noe med vår Betlehemsstjerne å gjøre. Tross alt skulle den formidle kongelig nedkomst. Dette blir i hvert fall vår teori.
Nå holder det ikke bare å inneha et kongelig navn eller rykte. For at Jupiter skulle være Stjernen som Matteus beretter om, måtte den naturligvis markere seg på en spesiell måte, sett fra Jorden. Med andre ord måtte Jupiter tilfredsstille samtlige ni kriterier som identifiserer Stjernen slik vismennene ville tolke det hele fra Midtøsten i årene 3 – 2 f.Kr.
I september 3 f.Kr, det vil si ved jødisk nyttår – Rosh Hashana, var det nettopp det Jupiter gjorde. Vismenn som holdt øye med Jupiter denne September-måneden, kunne se to objekter som beveget seg så nærme hverandre at det nesten så ut som at de berørte hverandre. Når to objekter så å si ”treffer” hverandre, kalles dette i astronomien en ”konjunksjon”. Våre observatører i Midtøsten kunne se at Jupiter gikk i tett konjunksjon med stjernen Regulus. Navnet Regulus har språklig sett samme opprinnelse som vårt ord ”regal” i betydningen ”kongelig”. Babylonerne kalte denne stjernen ”Sharru” som betyr ”konge”, mens romerne kalte den ”Rex” - også ”konge”. Tar vi nå alt i rekkefølge, så startet altså begivenheten ved nyttår i den jødiske kalenderen der Kongeplaneten møtte Kongestjernen. Så denne konjunksjonen kan meget vel ha indikert noe kongelig på en svært så tydelig måte overfor vismennene, noe som i seg selv oppfyller ett av kravene til Stjernen. Men kanskje var ikke dette tilstrekkelig oppsiktsvekkende?
Jupiter glir langsomt forbi stjernen Regulus omtrent hvert tolvte år. La oss gå ut ifra at en vismann kunne utøve sin karriere over et 50-års løp, for eksempel fra en alder på 20 til 70. Vi vet ingenting om hvor gammel en vismann kunne bli, men hvis vår mann befant seg i siste halvdel av sin karriere, ville han muligens ha vært så heldig å se to slike passeringer tidligere. Banen til Jupiter er noe variabel i forhold til Regulus, hvilket betyr at ikke alle konjunksjoner er like tett på som det han så i år 3 f.Kr. Nå kan det tenkes at vismannen noterte seg denne hendelsen med en smule interesse, men noen voldsom entusiasme var det nok ikke, i hvert fall ikke ut fra dette alene. Altså må det være mer her…
Planetene forflytter seg mellom stjernene som står i ro i forhold til hverandre. Sett fra Jorden virker det som om planetene er ”aktive”. Hvis en ville følge Jupiter hver eneste natt gjennom flere uker, ville en oppdage at planeten beveget seg østover gjennom stjernehimmelen. Jupiter står opp hver kveld i øst (hvilket innfrir kriterium nr. 2). Hver ny kveld kommer den litt lenger øst på nattehimmelen. Alle planeter gjør dette, men i tillegg kan disse ”vandrerne” foreta manøvre som virker litt uvanlige. Med visse mellomrom ser de ut til å endre kurs og bevege seg baklengs på himmelen, og det høres jo litt snodig ut. Forklaringen er grei nok:
Når vi ser på planetene, så betrakter vi dem fra en plattform som er i bevegelse, nemlig Jorden som også farer rundt solen i sin egen bane. Når du til sammenligning passerer en bil på en flerfelts motorvei, da ser det ut som om bilen går bakover. Tilsvarende vil en planet sakke akterut når Jorden passerer den i sin ferd over stjernehimmelen. Dette er en optisk illusjon som kalles retrograd bevegelse.
I år 3 – 2 f.Kr ville Jupiters retrograde vandring ha tilkalt den hele og fulle oppmerksomhet hos vår vismann. Etter at Jupiter og Regulus var ferdige med sitt kongelige stevnemøte, fortsatte Jupiter på sin ferd gjennom stjernehimmelen. Deretter gikk den retrograd. Den ”ombestemte seg” og gikk tilbake til Regulus for sitt andre stevnemøte. Etter denne passeringen, skiftet den kurs nok en gang og fortok et tredje stevnemøte med Regulus: en trippelkonjunksjon. En tredje passering som denne, er relativt sjelden. Betraktet over flere måneder ville vår vismann ha sett at Kongeplaneten markerte en halo over Kongestjernen. Følgelig kunne denne glorien ikke ha vært betraktet som noe mindre enn en kongelig kroning.
En konge blir født. (Til toppen)
Jupiters interessante atferd kan trolig forklare det kongelige aspekt ved Stjernen. Nå er det jo ni kriterier som skal innfris og kvalifisere for Betlehemsstjernen, og flere av disse kvalifikasjoner mangler fortsatt. Hvordan kunne Jupiters bevegelser relateres til det jødiske folk? Er det tilstrekkelig at planeten ble assosiert med det jødiske nyåret? Finnes det noen indikasjon på fødsel noe sted?
Noen kunne nok hevde at en vismann ville oppfatte en trippelkonjunksjon i seg selv som tegn på at en ny konge var underveis. Men her er det mer…
Det jødiske folk består av 12 stammer. Jødiske profetier slår fast at det er én spesiell stamme som skal bære frem Messias: Det er stammen Juda. Symbolet for denne stammen er Løven. Disse opplysningene finner vi i en eldgammel profeti over Messias’ komme, i 1. Mosebok, kapittel 49:
9 En løveunge er Juda! Fra rov er du kommet hjem, min sønn. Han legger seg til ro og strekker seg som løven, som løvinnen – hvem våger å vekke ham? 10 Kongespir skal ikke vike fra Juda eller herskerstav fra hans føtter til den rette kongen kommer, han som folkene skal lyde.
Forbindelsen mellom Messias og Juda stamme sammen med Løven, er et veldig sterkt spor. Her synliggjøres tydelig forholdet mellom Jupiters atferd og det jødiske folk, fordi kroningen på stjernehimmelen (trippelkonjunksjonen) fant sted i stjernebildet Leo, altså Løven. De gamle stjerneobservatørene, for ikke å nevne de som var interessert i jødiske affærer, har helt sikkert kunnet konkludere med at de så tegn av en jødisk konge. Men det er enda mer…
Den siste boken i Det Nye Testamente er på enkelte områder en gåte. Likevel er Johannes Åpenbaring veldig oppklarende og gir god veiledning i våre astronomiske undersøkelser. Apostelen Johannes skrev denne boken som gammel mens han levde i eksil på øya Patmos. Det kan være at alvoret rundt eksilet – eller mangelen på fellesskap med andre, ga ham tid til å tenke over det som foregikk på nattehimmelen, siden hans forfatterskap er full av skildring over stjernene. I kapittel 12 skildrer Johannes et liv fylt med død og drama, og dette drama utspilles på himmelen. Her handler det om en konges fødsel:
Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. 2 Hun var med barn og skrek i barselsmerter og fødselsrier.
3 Også et annet tegn viste seg på himmelen, en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn. På hodene hadde den sju kroner. 4 Halen rev ned en tredjedel av stjernene på himmelen og kastet dem ned på jorden. Dragen stilte seg foran kvinnen som skulle føde, for å sluke barnet så snart det var født. 5 Da fødte hun et guttebarn som en gang skal styre alle folkeslag med jernstav.
En kvinne med veer, en drage med barnedrap på dagsordenen, og en hersker over alle folkeslag… Vi har allerede lest om denne herskeren i 1. Mosebok. Dette tør være Messias i sin rolle som konge over alle konger. Dersom denne tolkning er korrekt, da må kvinnen i følge evangeliene være Maria, Jesu mor. Dragen som i teksten står barnet etter livet så snart det er født, må være Herodes, – hvilket var akkurat det han gjorde. Johannes beretter at kvinnen han så, var kledd i solen. Hun hadde også månen ved sine føtter. Så hva er det han beskriver?
Når vi undersøker litt mer på himmelen i september 3 f.Kr, blir gåten i Johannes’ visjon løst: Han beskriver enda mer av stjernebevegelsene som begynte med det jødiske nyttår, for da Jupiter startet kroningen av Regulus, viste det seg enda et fascinerende symbol på himmelen. Stjernetegnet som følger etter stjernetegnet Løven, er Virgo, altså Jomfruen. Da Jupiter og Regulus møttes første gang, var hun ”kledd i solen” da hun steg opp. I tillegg hadde hun månen ved sine føtter, helt etter Johannes’ utsagn. Månen var ny – og symboliserte på den måten nytt liv ved foten av Jomfruen. Den intense symbolikken som lå i stjernehimmelen ved dette øyeblikk, var bemerkelsesverdig.
Alt dette kunne naturligvis få vismennene til å trekke den slutning at en jødisk konge var kommet til verden, men historien stopper ikke her: Symbolene kunne sikkert vise til nedkomst, eller så viste de til tidspunktet for unnfangelse. Etter jødisk tankegang er dette øyeblikket for starten på et nytt liv. Da kunne det vel hende at noe spennende ville skje ni måneder senere? Jupiter fortsatte nemlig sitt artige opptrinn i år 2 f.Kr.
Vandring mot vest (Til toppen)
I løpet av juni var Jupiter ferdig med kroningen av Regulus. Kongeplaneten skred videre over himmelen på vei mot nok et iøynefallende stevnemøte, nå med Moderplaneten Venus. Denne konjunksjonen er så tett og fin at den blir demonstrert i hundrevis av planetarier rundt om i verden av vitenskapsfolk som ikke nødvendigvis aner hvem Messias er. De viser imidlertid konjunksjonen fordi det Jupiter gjorde, bidrar til et spennende, planetarisk show. Jupiter så ut til å slå følge med Venus, og planetene kunne heller ikke skilles fra hverandre med det blotte øye. Hadde vår vismann hatt et teleskop, ville han ha sett at planetene ”satt oppå hverandre”, mer som et åttetall. Begge bidro like fullt med sin fulle lysglans til det som kom til å bli den kraftigste stjernen vår vismann noensinne hadde observert. Jupiter fullførte her sin rolle på sin vandring mot vest. Denne kvelden ville vismannen ha fått sin livs opplevelse hva angår observasjoner mens han så mot Judea. Ingen levende person hadde noensinne sett en lignende konjunksjon.
Hvis nå vismennene startet planleggingen av deres reise i september og observerte denne konjunksjonen ni måneder senere, kan vi se for oss at de ble fort enige: ”Hva er det vi venter på? Avsted!” Når de endelig etter uker, kanskje måneder var ved slutten av deres ferd, ankom disse ekspertene Jerusalem. Der fortalte de sin historie for Herodes, men ”han ble urolig, og hele Jerusalem med ham.” Ikke å forundre at Herodes ville ha rede på to ting: Når Stjernen hadde vist seg, og hvor barnet befant seg. Antagelig forklarte vismennene hendelsesforløpet helt fra september i år 3 f.Kr fram til juni i år 2 f.Kr. Deretter sendte Herodes vismennene videre for å søke etter barnet – men med ordre om å komme tilbake for å fortelle ham hvor barnet var.
For å kvalifiseres til Betlehemsstjernen, måtte Jupiter ha gått foran vismennene etter hvert som de trakk sørover fra Jerusalem mot Betlehem. Med andre ord: Hvis vismennene holdt utkikk sørover i desember 2 f.Kr ved de små morgentimer, ville de sanne at Kongeplaneten stod over byen der Messias ble født.
Alle – så nær som én av de ni bibelske kriterier for Stjernen, er nå tilsynelatende innfridd:
1. Den første konjunksjon tilkjennega nedkomst siden den ble assosiert med dagen da Virgo ”fødte” månen. Noen vil nok argumentere for at den uvanlige trippelkonjunksjonen i seg selv ville være både et nødvendig og tilstrekkelig tegn på at en ny konge var født.
2. Kongeplanetens kroning av Kongestjernen markerte noe kongelig.
3. Trippelkonjunksjonen begynte ved det jødiske nyttår og fant sted i stjernetegnet Løven, hvilket viser forbindelsen til den jødiske stammen Juda (og profetiene om en jødisk Messias).
4. Jupiter står opp i øst.
5. Konjunksjonene inntraff på presise og identifiserbare tidspunkter.
6. Herodes var overhodet ikke orientert om disse hendelser. Dette var astronomiske hendelser som kun fikk sin spesielle betydning når de ble utlagt av eksperter.
7. Hendelsene vedvarte over lengre tid, og såpass lenge at vismennene kunne iaktta dem både fra Østen og ved ankomst i Jerusalem.
8. Jupiter lå foran vismennene under deres vandring fra Jerusalem til Betlehem.
Det niende kriteriet ville imidlertid kreve at Jupiter stanset over Betlehem. Hvordan kan en planet stanse? Gjorde Jupiter det?
Å stanse en stjerne (Til toppen)
Problemstillingen ved at en planet stanser, er ikke det vi helst tror. Problemet er ikke at planeter ikke kan ”stanse”, heller det motsatte. Saken er at alle planeter alltid stanser slik våre øyne unektelig vil observere det. Himmelen beveger seg over Jorden med halve hastigheten av langviseren på en vanlig klokke, så bevegelsen er umerkelig liten for det blotte øye. Hvis nå alle stjerner kan stanse, hva var det da Matteus mente?
Nøkkelen til dette mysteriet ligger i en tidligere problemstilling, nemlig den retrograde bevegelse. En astronom som følger planetbevegelsene over himmelen, observerer ikke så mye over et antall minutter, men over en lenger tidsperiode som dager, uker og måneder. Det var over en slikt tidsrom at Jupiter stanset. Den gikk retrograd den 25. desember 2 f.Kr, og gjorde full stopp på sin vandring blant de faste stjernene. Følgelig ville de vise menn som observerte dette fra Jerusalem, ha sett den stanse på himmelen over den lille landsbyen Betlehem.
(Til
toppen)
Korsfestelsesdagen |
