Korsfestelsesdagen

Det finnes mer over dette emnet, nemlig en avslutning – som ikke bare er lystig lesning.

Nå som de bibelske ledetråder har ført oss til stjernehimmelen over Messias’ fødsel, fører de oss videre til en stjernehimmel over Jerusalems brutalitet, lidelse og sorg. Her vil vi se at stjernehimmelen framtrer som bokstøtter om et levd liv. Dersom den Allmektige virkelig orkestrerte disse tegn på Messias’ komme og hans død, da betrakter vi mer enn en og annen stjerne på himmelen. Her får vi et poetisk innblikk over den brutale skjønnhet som utspant seg på himmelvelvingen…

Scroll nedover eller klikk på én av overskriftene nedenfor for å komme til et nytt undertema:

Det er stadig mer på stjernehimmelen som bevitner Messias’ komme, men for å se det, må vi vite tidspunktet for å analysere stjernehimmelen. Peter brukte himmelen som bevis på at Messias var kommet, men hvilken stjernehimmel brukte han? Ved hjelp av et grundig, vitenskapelig arbeid er datoen for korsfestelsen av Jesus, om ikke øyeblikket da han døde, blitt definert. Dette har vært mulig på grunnlag av romerske og jødiske skrifter, arkeo-astronomi og Bibelens eget ord. Dette er i seg selv utrolig, så en må naturligvis bedømme resultatet selv. For å klare det, trenger en også et saksgrunnlag å vurdere ut ifra, nemlig bevismaterialet.

Det er mye å lære av den jødiske kalender. I henhold til Loven og til skikk og bruk, betraktet jødene på Jesu tid sabbaten som hviledag[i]. Siden det ikke kunne gjøres noe arbeid på sabbaten – som vi i dag kaller lørdag, ble fredag en forberedelsesdag, (eng.: Preparation Day)[ii]. Det var altså på forberedelsesdagen at all maten for dagen derpå, sabbaten, måtte forberedes på forhånd. Med dette har vi vår aller første ledetråd for å bestemme korsfestelsesdagen – siden samtlige fire evangelister oppgir at Jesus ble korsfestet på forberedelsesdagen, altså på en fredag[iii]. Det er også den allmenne oppfatning blant kirkeledere og forskere opp gjennom kirkehistorien[iv].

I evangeliene går det også fram at korsfestelsen fant sted dagen før påskehøytiden[v]. Dette er en ny og viktig ledetråd nummer to, fordi den gir en solid forankring i forhold til det jødiske kalendersystem som for øvrig følger månesyklusen. Påsken starter alltid på den 14. dag i den jødiske måneden Nisan, (noe som også forklarer hvorfor påsken feires i vårhalvåret). Påskehøytiden begynner ved skumring mellom Nisan 14 og 15[vi].

I den jødiske kalenderen (og vår egen) vil en hvilken som helst nummerert dag i måneden falle på en tilfeldig dag i uken. Dette kjenner vi til fra fødselsdagsfeiringer: Et år havner de for eksempel på en tirsdag, mens neste år havner de på en torsdag. Denne bevegeligheten mellom dager og uker er den direkte årsaken til at sistnevnte ledetråd blir så viktig. Ved å slå sammen disse to bibelske fragmenter med informasjon, kan vi slutte at korsfestelsen må ha inntruffet et år der Nisan 14 var en fredag, forberedelsesdagen. Dermed snevres vårt søk inn ganske så vesentlig.

Gamle profane historikere oppgir at Jesus ble dømt til døden av Pontius Pilatus[vii]. Pilatus var romersk prokurator i Judea i årene mellom 26 og 36 e.Kr[viii]. Dette avgrenser vårt søk til nettopp denne perioden. I kapitlet om ”Historiske forutsetninger” fant vi ut at Jesus ble født 3 – 2 f.Kr. I tillegg har Bibelen sine egne ledetråder:

Evangelisten Lukas skriver at ”Jesus var omkring tretti år gammel da han begynte sin gjerning.”[ix]

Johannes viser til tre årlige påskehøytider der Jesus var fullt aktiv[x]. Sett disse opplysninger under ett, viser de at datoen for korsfestelsen må ha vært nokså nær 30 e.Kr. I løpet av disse årene falt nemlig Nisan 14 på en fredag to ganger, nemlig på den 7. april 30 e.Kr og 3. april 33 e.Kr[xi]. For å sortere ut én av disse to datoene, kreves det derfor håndfaste bevis. De vi har funnet, er både fyldige og fascinerende.

Den neste ledetråd kommer fra en overraskende kilde: Fra en dyster historie med intriger, skjult vold og ondskapsfull hevn i Rom. Vi tar turen til høyesterett i det romerske imperium…

Da Tiberius Cæsar (42 f.Kr – 37 e.Kr) var i midten av sekstiårene, var han etter hvert sliten av de daglige plikter i sitt imperium. Han trakk seg tidlig tilbake på øya Capri i år 26 f.Kr. Der borte, langt vekk fra all offentlighet, falt han hen til unevnelig, dårlig moral og grusomhet, men selv i fravær av denne moralsk forfalne keiser, var det hyppige problemer i regjeringskvartalene. I og med at han selv var på Capri, innsatte han en personlig representant som skulle ta seg av styre og stell i Rom. Vedkommende som ble regent over hovedstaden, het Aelius Sejanus. Han hadde også vært kaptein i pretorianergarden, altså ved den romerske, keiserlige livgarde. Sejanus hadde utvist politisk slagkraft og virket øyensynlig lojal overfor Tiberius. Det viste seg imidlertid at han var

både listig og hensynsløs. I løpet av de fem årene han administrerte imperiet, var han en pådriver bak forvisninger, fengsling og selvmord, og andre metoder for å få elliminert vekk mange av hans egne politiske motstandere og mulige tronfølgere etter Tiberius. Dette er for øvrig grundig dokumentert i krønikene til den romerske historiker Tacitus[xii].

Sejanus trodde åpenbart at han en dag ville klare å tilrane seg tronen ved mord og komplott. Det var han også nær ved å klare. Uheldigvis for Sejanus var det nå engang slik at Tiberius hadde en svigerinne – Antonia – som svogeren satte sin lit til. Hun hadde ingen betydning på den politiske arena, men nettopp derfor fikk hennes vurderinger ganske stor betydning. Til tross for at all kommunikasjon fra Rom ble filtert via Sejanus, klarte Antonia likevel å overbringe et brev med overbevisende detaljer til Tiberius der hun beskrev Sejanus’ nettverk og alle hans kupp-planer.

Tiberius på sin side svarte med å klekke ut sin egen overraskelse:Med kurér fikk han overbragt et langt brev som ble lest opp for det romerske senatet der Sejanus var til stede. I slutten av oppropet fremsatte Tiberius en sviende anklage mot Sejanus og forlangte ham arrestert. En sjokkert Sejanus ble deretter slept ut og henrettet samme dag. Dette var den 18. oktober 31 e.Kr.

Hvorfor er denne datoen så viktig? Fordi romerske og bibelsk historie stemmer overens. Under sine glansdager påvirket Sejanus mange keiserlige ansatte, og inngikk avtaler med mange av disse. En av dem var Pontius Pilatus. Denne mannen var romersk guvernør, såkalt prefekt i Judea da Tiberius sluttet i Rom for å trekke seg tilbake på Capri. Sejanus var en innbitt antisemitt[xiii], og mens Pilatus regjerte i Judea, fulgte han opp den anti-jødiske politikken akkurat som sin velgjører. Her følger et par eksempler på Pilatus’ håndtering av jødene:

Romerne var fullstendig klar over at jødene foraktet alle slags håndlagede gudebilder. Tacitus, som selv foraktet jødenes tradisjoner[xiv], kommenterer helt korrekt i boken Historiae, bind nr. 5:

”…Jødene har en dyp, mental overbevisning om at det guddommelige består av én eneste guddom.

De som lager avbildninger av Gud i menneskelig skikkelse av forgjengelige ting, blir tatt for å være blasfemiske. Jødene mener at Gud er allmektig og evig. Derfor kan han verken avbildes eller gå i oppløsning. Følgelig tillater de ingen avbildninger i deres byer, langt mindre i deres templer.”

4 Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. 5 Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud.

Vel vitende om dette, sørget Pilatus for at det ble hengt opp bilder i Tempelet i selveste Jerusalem, bilder av keiser Tiberius. Dette var en kollosal provokasjon. Josefus skriver i Den jødiske krig, bind 2, kapittel 9:

”Pilatus, som var innsatt av Tiberius som guvernør i Judea, fikk i ly av mørket sendt bilder av Cæsar inn i Jerusalem, som faner. Når dagen opprant, skapte dette en voldsom tumult blant jødene. De som da var nærmest, ble forbløffet over hva de fant ettersom dette trampet ned deres lover. Lovene tillot nemlig ikke noe slags bilde inn i byen.

Da byens befolkning var indignert over denne handling, strømmet det store mengder folk fra landet. Disse møtte nidkjære opp hos Pilatus i Cæsarea og tryglet ham om å fjerne disse fanene vekk fra Jerusalem. De ba også om hans beskyttelse over deres lover så de kunne holdes ukrenkelige. Da deres ønske ble avvist, kastet de seg ned på jorden og ble værende urørlige i samme stilling i fem dager og like mange netter.

Neste dag satte Pilatus seg i sin guvurnørstol på en åpen markedsplass og kalte sammen folkemengden som om han ønsket å avgi svar. Han ga imidlertid sine soldater signal om at de omgående skulle omringe jødene med våpen. Soldatene stilte opp rundt jødene på tre flanker. Jødene ble svært forstyrret ved dette uventede syn. Pilatus ga sine romerske soldaten tegn til å trekke sverd, og sa at jødene ville bli skåret opp i småbiter med mindre de aksepterte Cæsars bilder. Som ved ett og samme signal kastet jødene seg til jorden i stort antall, viste fram nakken og ropte ut at de snarere ville bli slaktet enn at deres Lover skulle skjendes.”

Vi finner flere eksempler i gammel historie på tilsiktet trakassering av jødene fra Pilatus’ hold. Philo skriver at Pilatus foreslo å reise en enorm avgud i det Aller Helligste av Tempelet i Jerusalem.[xv] Josefus beretter at Pilatus forsynte seg av de religiøse offergavene som jødene kom med, slik at han kunne finansiere romerske byggeprosjekter.[xvi] Lukas skriver også at Pilatus sørget for at jødiske synagodegjengere ble henrettet slik at blodet deres ble blandet med blodet fra dyrene de ofret, en avsindig måte å vanhellige de jødiske tradisjoner på.[xvii] Mer allment kjent er hans kunngjøring etter korsfestelsen da han på Kristi kors provoserende skrev: ”Jødenes konge”. Dette var altså et hån mot de jødiske lederne, selv etter at han hadde latt dem få deres egen vilje.[xviii]

Alt dette reiser noen spørsmål ved henrettelsen av Jesus. Motivet til Pilatus var å unngå å gjøre noe som kunne føles akseptabelt av hans undersåtter, nemlig jødene.[xix] Så hvorfor ga han etter for anklagene som var rettet mot Jesus? Hvorfor ikke bare løslate Jesus, om ikke annet bare for å irritere det jødiske presteskap som forlangte hans død? I Bibelen går det fram at Pilatus’ intensjon var å frigi Jesus, noe han nesten gjorde. Likevel ble status endret av en eller annen grunn. Et eller annet fikk Pilatus til motvillig å etterkomme ønsket til de jødiske lederne – framfor å håndtere dem med sin sedvanlige, ondskapsfulle forakt.

Det som endret situasjonen, var at Sejanus var død. At keiser Tiberius begynte å ringe inn Sejanus’ allierte og hans medarbeidere etter den overraskende henrettelsen høsten 31 e.Kr, gjorde ikke saken det spor bedre for Pilatus. Mange var hardt prøvet, torturert over lang tid, og henrettet etter metoder som skulle øke terroreffekten maksimalt.

I De Vita Caesarum: Tiberius beskriver Seutonius behandlingen som Sejanus’ allierte ble utsatt for. Her berettes det om tortur som knapt egner seg på trykk, selv her. En av de mildere karakteristikkene er gjengitt i LXII:

”På Capri velger de fortsatt ut stedet for hans henrettelser. Der pleide han å gi ordre om å kaste de som var dømt etter lang og utspekulert tortur hodestups ut i sjøen for hans eget åsyn. En flokk soldater ventet så der nede med båtshaker og årer for å bryte beina på kroppene, og for å fjerne enhver pust av liv i dem.”

”Henrettelser var nå blitt en stimulus for Tiberius’ raseriannfall. Nå beordret han dødsstraff for alle som satt i fengsel under bare mistanke for å ha vært i ledtog med Sejanus. Det lå utallige døde der, både enkeltvis og i hauger, i alle aldre og av begge kjønn, både kjente og ukjente. Pårørende og venner fikk ikke nærme seg for å vise sin sorg eller for å se for lenge på dem. Det var også utplassert speidere som noterte seg alle sørgende, og som fulgte de råtnende likene helt til Tiber hvor likene ble dumpet. Enten de fløt med strømmen eller drev i land, var det aldri noen som våget å brenne eller røre likene. Terroren hadde hatt en slik effekt at enhver følelse av fellesskap var nå helt fjernet, og med et slikt tiltagende raseri ble all medlidenhet satt til side.”

I tillegg utstedte Tiberius kontraordre over alle ordre og all politikk som Sejanus måtte ha stått bak. Det som nå var offisielt toneangivende, var å la jødene ”seile sin egen sjø.” [xx] Dette var likevel ingen tilfeldig endring siden det nye mandat ble kunngjort midt under den hissige eksterminering av de mange embetsmenn som Sejanus hadde innsatt. Pontius Pilatus var en slik person.

Etter 18.oktober 31 e.Kr levde Pilatus i et livsfarlig, politisk farvann. Dersom ”rettergangen” av Jesus foregikk etter denne dato, ville det ikke være så underlig at Pilatus virket så ambivalent overfor Jesus og overprestene. På dette historiske tidspunkt kunne hans fordommer lett ha kostet ham livet. I nettopp denne kontekst kan vi lettere forstå Pilatus’ oppriktige redsel for folkets høylydte rop der de fremsatte krav om at Jesus måtte korsfestes:

”Etter dette ville Pilatus gi ham fri. Men jødene ropte: ”Gir du ham fri, er du ikke keiserens venn.

Den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren.” (Johannes kapittel 19).

Nå blir det mer og mer klart at datoen den 3.april 33 e.Kr er vår dato. En eldgammel og særdeles spennende jødisk profeti over Messias bidrar med ytterligere bevismateriale:

Flere hundre år før Kristi fødsel, ble en ung jøde tatt til fange. Han ble bortført fra sitt hjemland og fra alt det kjente og kjære. Kanskje snublet han av sted med sine blodige føtter sammen med andre medfanger. Sannsynligvis fikk han ri på kamel eller sitte på ei kjerre på grunn av sin herkomst, selv om historien ikke forteller noe om det. Han reiste månedsvis fra Judea som han aldri siden ville få se, men til tross for at hans røtter ble revet opp, glemte ikke denne mannen sin bakgrunn. I følge Bibelen mistet han aldri troen på Gud. Mannens navn var Daniel.

Dette skjedde i 605 f. Kr. Det lille Judariket ble nærmest valset ned av Nebukadnesars enorme militære styrke, av kongen i Babylon. Judéerne hadde åpenbart valgt feil side i en regional konflikt mellom Egypt og Babylon, og det fikk Judea betale dyrt for[xxi]. For å sikre at dette riket ble underlagt som vasallstat, ble mange familier med kongelig og aristokratisk herkomst bortført i det som gjerne blir kalt det første babylonske fangenskap. Blant disse var Daniel. Bibelen forteller at han ble utvalgt til tjeneste ved Nebukadnesars hoff. Her lærte han å kjenne det babylonske språk samt landets litteratur og tradisjoner. Med tiden fikk han stor tillit som kongens rådgiver, og utviste en dyktighet som langt overgikk de andre kongelige rådgiverne. Bibelen fremholder at hans virkelige styrke ikke lå i hans personlige egenskaper, men i hans tiltro til Herren.

Selv om hans suksess ved det kongelige hoff var bemerkelsesverdig, og han aldri kom til å vende hjem, må hans hjerte likevel ha vært igjen i fedrelandet. I Bibelen er hans bønner – eller rettere sagt hans nødrop om hjelp – skrevet ned. Bønneropene var fyllt av slik lidenskap at hans ansikt må ha vært fylt av tårer[xxii]. Her tryglet han på vegne av sitt folk om at fangenskapet måtte ta en ende, og om at tempelet måtte gjenoppbygges.

Mens han enda ba med smerte, fikk Daniel en visjon der engelen Gabriel viste seg og talte til ham:

21 ja, mens jeg ennå holdt på å be, kom Gabriel, den mannen jeg tidligere hadde sett i synet, og fløy helt bort til meg. Det var ved tiden for kveldsofferet. 22 Han ville lære meg og sa: ”Daniel, nå er jeg kommet for å gi deg full innsikt. 23 Da du begynte å be, gikk det ut et ord, og jeg er kommet for å fortelle deg det; for du er elsket av Gud.”

25 ”Du skal vite og forstå: Fra den tid det ordet gikk ut at folket fra Jerusalem skulle føres tilbake og byen bygges opp igjen, og til det kommer en som er salvet, en fyrste, skal det gå sju uker. I 62 uker skal byen være gjenreist og bygd opp igjen med gater og vollgraver. Men tidene skal være harde. 26 Etter disse 62 ukene skal den salvede ryddes av veien og ikke mer være til.”

Siden ordet ”Kristus” betyr ”Den Salvede”, mener de fleste Bibel-kommentarer at Daniel mottok en profeti over Messias’ komme. Han fikk nemlig mer å vite: Han fikk datoen for Messias’ død, datoen for da han skulle ryddes av veien og ikke mer være til. Det er den datoen vi er på jakt etter i våre astronomiske undersøkelser.

Hvis vi prøver oss på strak arm, kan vi jo anta at en uke (7 dager) skal være 7 år. I følge engelen Gabriel skulle tempelet bygges etter ”sju uker”. Tallet sju går som kjent igjen i en vanlig uke. Ved å regne sammen, får vi at sju ganger sju gir 49. Videre gir 62 ganger sju svaret 434. Totalsummen blir 483. ”Den Salvede” skulle altså ryddes av veien etter 483 år. Dersom denne profeti holder hva den lover, kan vi forvente at dette angir året for korsfestelsen. Det vi imidlertid må huske, er at det på Daniels tid ikke var noe kalendersystem slik vi anvender det i dag[xxiii]. Derimot vet vi i følge andre profetiske skrifter at et år på den tiden hadde 360 dager. For å konvertere til vårt moderne system med et noe lengre solår, må vi dividere tallet med tiden det tar for Jorden å gå rundt Solen. Denne perioden er på 365,24 dager. Følgelig blir resultatet 476 år på vår kalender[xxiv].

Nå har vi jo et antall år å rette oss etter, men når starter egentlig nedtellingen?

Det gikk jo an å ta engelen Gabriel på ordet, og regne ”fra den tid det ordet gikk ut at folket fra Jerusalem skulle føres tilbake og byen bygges opp igjen”. Dermed reises spørsmålet når det var.

Profeten Nehemia kunngjør et tilsvarende påbud, og daterer dette til ”det tjuende året Artaxerxes var konge”[xxv].

På vår kalender er dette året 444 f.Kr [xxvi]. Ved å trekke 444 fra 476, og samtidig ta høyde for at det ikke finnes noe år som heter ”null”, forstår vi hva Gabriel fortalte Daniel: Messias skulle ryddes av veien i år 33 e.Kr.

Denne profeti, som altså ble kunngjort over 500 år før Kristi fødsel, sammenfaller med alle andre bevis vi har sett så langt. Men det avgjørende og kanskje det aller sterkeste bevis, er av astronomisk karakter.

Vi forflytter oss til etter korsfestelsen for å få med oss det siste bidrag av bevis angående nevnte dato. I Bibelen berettes det om at den oppstandne Kristus fortalte sine disiplene at de ikke måtte forlate Jerusalem før de hadde mottatt Den Hellige Ånd. Det kan godt tenkes at de ble noe forvirret over dette, og at de dermed trodde at Jesus siktet til noe politisk[xxvii]. De ble i alle fall værende. Når det var tid for den jødiske påskefeiringen, var de fortsatt i området. De var der 50 dager etter påskefeiringen, og var også til stede under selve korsfestelsen. Jerusalem krydde av tilreisende fra det nære Østen som ville delta i feiringen[xxviii]. I fortsettelsen kan vi lese om en sterk opplevelse ved nettopp denne anledning:

Her var det lyd av en brusende vind, og ildtunger som stod over hodene på disiplene. Enda mer bemerkelsesverdig var at de begynte å snakke på andre tungemål, altså på språk de aldri hadde lært. De ble forstått av et utall fremmede gjester i byen. Her oppstod det vilt kaos. En støyende folkemengde trakk nærmere. Tilreisende hørte jo galileere snakke deres eget språk, og ble forvirret. Andre tilskuere ropte: ”De har drukket søt vin og er fulle!” Det var da at Peter tok kontroll i alt virvaret. Her kan vi gjerne forestille oss at han reiser sin hånd for å roe ned mengden – for så å annonsere høyt og tydelig hans forklaring på hva som var i ferd med å skje. I Apostlgjerningene, kapittel 2 hører vi hva det var han fortalte på denne pinsedagen når han minnet om det profeten Joel skrev i ca. år 835 f. Kr:

14 Da steg Peter fram sammen med de elleve. Han hevet stemmen og talte til dem:
Jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem! Merk dere hva jeg sier, og lytt nøye til mine ord! 15 Disse mennene er ikke fulle, slik dere tror. Det er jo bare den tredje time på dagen. 16 Men her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel:
    17 I de siste dager skal det skje, sier Gud, at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.
Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord, de unge skal ha syner, og de gamle blant dere ha drømmer.
    18 Selv over mine slaver og slavekvinner vil jeg i de dager øse ut min Ånd, og de skal tale profetisk.
    19 Jeg lar varsler vise seg oppe på himmelen og tegn nede på jorden: blod, ild og røykskyer.
    20 Solen skal forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den store og strålende.
    21 Men hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.

Deretter kom Peter med det avgjørende bidrag i vår undersøkelse – i Apostlenes gjerninger, kapittel 2:

22 Israelitter, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann som Gud pekte ut for dere med mektige gjerninger og under og tegn som Gud lot ham gjøre blant dere. Alt dette kjenner dere til.

Her markerer Peter at Joels profeti er blitt oppfylt. Vel å merke kjenner lytterne til dette siden de har sett tegnene selv. For øvrig ser vi i avsnittet ”Historiske forutsetninger” at apostelen Paulus kom med samme type uttalelse. Denne tankerekken ville imidlertid ikke gi noen mening hvis det ikke var for at tilhørerne til Paulus og Peter kjente til disse tegn. Altså taler dette sterkt for at tegnene virkelig fant sted.

Av helt spesiell interesse for oss, er Joels profeti om at det skulle bli astronomiske tegn på himmelen. Peter står altså her og sier: ”Alt dette kjenner dere til!” Så hva slags tegn var det snakk om?

Evangelistene forteller at solen ble formørket på korsfestelsesdagen, og at dette varte fra klokken tolv til klokken tre på ettermiddagen [xxix]. Gamle, profane kilder bekrefter dette. Phlegon Trallianus skriver i Olympiade [xxx]:

”I det fjerde året av den 202. olympiaden (32 – 33 e.Kr) oppstod det en feil ved solen som savnet sidestykke. Natten kom i den sjette time (klokken tolv middag) slik at stjerner kom til syne på himmelen. Et kraftig jordskjelv inntraff i Bitynia (det nordlige Tyrkia) og ødela store deler av Nikea (det sørlige Tyrkia).

Nå kan dette knapt betegnes som noen astronomisk hendelse, så vi får se nærmere på den blodige månen.

Svaret på nettopp dette spørsmål vil fastslå datoen for korsfestelsen med stor presisjon. Ettersom en ”blodig måne” har en helt spesiell betydning, vil enhver tvil kunne tilbakevises. I gammel litteratur – ut over selve Bibelen, forstås dette som en måneformørkelse. Hvorfor den blir ”blodig”, skyldes at månen befinner Blood Moon

seg i skyggen av Jorden. Den vil da ikke motta noe direkte lys fra Solen, men blir utelukkende opplyst av det svake, rødaktige gjenskinnet fra Jordens atmosfære. Derfor antar månen en rødlig tone slik noen av oss kanskje har sett det en gang. Dette har betydning – siden det ved hjelp av Keplers ligninger lar seg gjøre å spore opp nøyaktig når i historien formørkelser har funnet sted. Det viser seg at det i Jerusalem var kun én måneformørkelse som var synlig ved påsketid mens Pilatus var i tjeneste[xxxi]. Den inntraff den 3. april, 33 e.Kr, altså på korsfestelsesdagen.

Den dagen ble etterfulgt av en redselsfull natt. Torturen som fulgte,var også profetert av Jesaja. I stedet for søvn, ble det til timevis med forhør, hån, og spytting mot ansiktet. Slag og pisking flerret huden av ryggen, og torner ble presset inn i hodebunnen. Jesaja skriver om Messias: ”Han var verre tilredt enn noen mann og så ikke ut som et menneske.”[xxxii]

Han ble med andre ord torturert under gjentatte ”forhør” foran øversteprestene Annas og Kaifas[xxxiii], kong Herodes[xxxiv] og den romerske prefekten Pontius Pilatus[xxxv]. Kort sagt var det en pøbelgjeng som fikk det endelige ord og sørget for dødsdommen over Messias[xxxvi]. I neste omgang måtte han selv gå veien til Golgata som betyr ”Hodeskallen” hvor han omsider ble korsfestet. Det kom til å gå over 6 timer før han døde.

Nagler ble hamret tvers igjennom kroppen og helt inn i trestokkene[xxxvii]. Dette var klokken ni på formiddagen. Ved tolvtiden på dagen ble himmelen formørket[xxxviii], og dette vedvarte i over tre timer. I tempelet i Jerusalem var det kun yppersteprestene som unntaksvis fikk komme inn i Guds eget nærvær. Et tungt og solid forheng utgjorde et fysisk skille mellom Gud og vanlige mennesker. Under korsfestelsen revnet dette i to, fra øverst til nederst – mens klippene slo sprekker og gravene ble åpnet[xxxix].

I mørket og under all viraken over alle disse tegn, angret de romerske vaktene deres delaktighet i drapet[xl].

Jesus døde klokken tre på ettermiddagen[xli]. Han ble tatt ned fra korset da det led mot kveld og helgaften, slik at den kommende påskehøytid ikke skulle vanhelliges[xlii]. Men tegnene og undrene sluttet ikke med dette. Da månen steg denne kvelden, var den blodrød. Vi kan forestille oss hvordan folk på stedet lot seg forbause over alt som skjedde, og hvordan deres frykt bare tiltok etter hvert som tegnene fortsatte å komme uavbrutt.

[i] Profeten Jeremia, kapittel 17: 22 Dere må heller ikke bære noe ut av husene deres på sabbatsdagen og ikke utføre noe arbeid. Dere skal holde hviledagen hellig, slik som jeg har befalt deres fedre.

Se også 2. Mosebok, kapittel 16, 22 – 30.

[ii] Josefus, Jødisk forhistorie, bind XVI, kapittel 6.

[iii] Matteus, kapittel 27:

62 Neste dag, dagen etter forberedelsesdagen, gikk overprestene og fariseerne sammen til Pilatus…

Markus, kapittel 15,

42 Det var forberedelsesdagen, det vil si dagen før sabbaten…

Lukas, kapittel 23:

54 Det var forberedelsesdagen, like før sabbaten begynte.

Johannes, kapittel 19:

14 Det var helgaften før påske, omkring den sjette time. Pilatus sier da til jødene: ”Se, her er kongen deres!”

[iv] Harold W. Hoehner, Chronological Aspects of the Life of Christ, Chapter IV: "The Day of Christ's Crucifixion" (Grand Rapids: Academie Books, 1977) ISBN 0-310-26211-9.

Dersom det er ønskelig med en grundig og vitenskapelig analyse over henrettelsesdatoen, så anbefales det sterkt å lese Hoehner.

[v] Johannes, kapittel 13, 1:

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.

[vi] Jødene beregnet døgnet fra soloppgang til soloppgang, jfr. 3. Mosebok, kapittel 23:

5 Den fjortende dagen i den første måneden, like etter solnedgang, er det påske for Herren.

Galiléere som Jesus selv var, beregnet som nevnt døgnet fra soloppgang til solnedgang. Dette fremgår hos evangelistene Matteus, Markus og Lukas. Jesus og disiplene spiste påskemåltidet sammen på torsdagen før korsfestelsen, det vi kaller Det siste måltid. Jfr. også:

Harold W. Hoehner, Chronological Aspects of the Life of Christ, Chapter IV: "The Day of Christ's Crucifixion" (Grand Rapids: Academie Books, 1977) ISBN 0-310-26211-9.

[vii] Som ett av flere eksempler viser Tacitus i sin bok Analer, bind XV – til at ”Christus (hvorav navnet Kristus) ble utsatt for den verst mulige straff under Tiberius regjeringstid, utført av en av våre prokuratorer, Pontius Pilatus. ”

Josefus skriver i Jødisk forhistorie, bind XVIII at ”…Etter forslag fra våre egne ledere, ble Kristus dømt til døden på korset av Pilatus. ”

[viii] Josefus skriver i Jødisk forhistorie, bind XVIII at ”…etter ti år i Judea, måtte Pilatus haste av gårde til Rom. Dette gjorde han i lydighet til Vitellius ordre, en mann han ikke våget å utfordre. Men innen han nådde Rom, var Tiberius død.” Tiberius døde den 16. mars, 37 e.Kr.

Jfr. også Jack Finegan, The Handbook of Biblical Chronology, avsnitt 620 (Revised Edition; Peabody, Mass.: Hendrickson Publishers, 1998) ISBN 1-56563-143-9.

[ix] Lukas, kapittel 3:

23 Jesus var omkring tretti år gammel da han begynte sin gjerning. Han ble holdt for å være sønn av Josef, som var sønn av Eli…

[x] Johannes, kapittel 2:

23 Mens han var i Jerusalem under påskefesten, kom mange til tro på hans navn da de så tegnene han gjorde.

Johannes, kapittel 6:

4 Påsken, jødenes høytid, var nær.

Johannes, kapittel 13, 1:

[xi] Table 179, Jack Finegan, The Handbook of Biblical Chronology (Revised Edition; Peabody, Mass.: Hendrickson Publishers, 1998) ISBN 1-56563-143-9.

[xii] Tacitus: Analer, bind IV

[xiii] Philos av Aleksandria skriver i In Flaccum, I, at Sejanus ”utviste hat og fientlige handlinger mot det jødiske riket.”

[xiv] Tacitus så på jødedommen som ”taktløs og ondskapsfull”, og jødene selv var de mest avskyelige av alle folk. (Jødisk forhistorie, bind V)

[xv] Philo av Alexandria, De Virtutibus Prima Pars, Quod Est De Legatione Ad Gaium, XXXIX:

"…gjenstanden som ble foreslått reist, var en enorm statue som skulle plasseres i det innerste av tempelet, midt i ”Det Aller Helligste”.

[xvi] Josefus: Den jødiske krig, bind II, kapittel 9: Her fortelles det at de offergavene som ble gitt til tempelet etter jødisk tradisjon, ble tatt av Pilatus for å finansiere arbeidet med akvaduktene.

[xvii] Lukas, kapittel 13,1:

”På den tiden kom det noen og fortalte ham om de galileerne som Pilatus hadde drept, slik at blodet deres blandet seg med blodet fra dyrene de ofret.”

[xviii] Johannes, kapittel 19:

19 Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød:”Jesus fra Nasaret, jødenes konge.”
20 Siden stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen, og innskriften var på hebraisk, latin og gresk, leste mange av jødene denne innskriften. 21 Jødenes overprester sa da til Pilatus: ”Skriv ikke: 'Jødenes konge', men skriv: 'Dette er han som sa: Jeg er jødenes konge'.” 22 Pilatus svarte: ”Det jeg skrev, det skrev jeg.”

[xix] Philo fra Alexandria:

De Virtutibus Prima Pars, Quod Est De Legatione Ad Gaium, XXXVIII.

[xx] Philo fra Alexandria:

De Virtutibus Prima Pars, Quod Est De Legatione Ad Gaium, XXIV:

”…det oppstod en hel del usikkerhet i Italia mens Sejanus forsøkte å ta seg til rette i vårt land, for Tiberius forstod straks etter Sejanus død at de anklager som var rettet mot jødene i Rom, var falske beskyldninger iverksatt av Sejanus som ønsket å skade vår nasjon. Han sendte så ut befaling til alle guvernører i samtlige provinser om å berolige våre borgere i sine respektive byer om at den planlagte straff ikke var ment for alle og enhver, kun for de som var skyldige, og dem var det få av. I tillegg befalte han at ingen skulle forandre noen av de eksisterende tradisjoner, men heller anse dem som en ed for troskap – siden mennene var fredelige i alle dere disposisjoner og deres natur. Deres lover lærte dem også å leve i fred og ro.”

[xxi] Daniels bok, kapittel 9:

I det tredje året Jojakim var konge i Juda, kom Nebukadnesar, kongen i Babylonia, til Jerusalem og kringsatte byen. 2 Herren overgav Juda-kongen Jojakim i hans hånd…

[xxii] Daniels bok, kapittel 9:

16 ”Herre, du som har gjort så mange frelsesgjerninger, vend vreden og harmen bort fra din by Jerusalem, fra ditt hellige fjell! Fordi vi har syndet, og våre fedre har handlet ille, er Jerusalem og ditt folk blitt til spott for alle dem som bor omkring oss. 17 Hør nå, vår Gud, hva din tjener ber og bønnfaller deg om, og la ditt ansikt lyse over din ødelagte helligdom – for din egen skyld, Herre. 18 Min Gud, vend ditt øre hit og hør, lukk opp dine øyne og se våre ruiner og byen som ditt navn er nevnt over. For det er ikke i tillit til våre rettferdige gjerninger at vi bærer våre ydmyke bønner fram for deg, men i tillit til din store barmhjertighet. 19 Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, gi akt på vår bønn! Grip inn, dryg ikke – for din egen skyld, min Gud! For ditt navn er nevnt over din by og ditt folk.”

[xxiii] I Johannes Åpenbaring, kapittel 11, vers 3 og 4 ser vi at 42 måneder tilsvarer 1260 dager. Månedene det her er tale om, følger månekalenderen der én måned er på 30 dager, og hele året har 360 dager – slik det var hos de gamle Egypterne.

[xxiv] Mer oversiktlig er utregningen slik:

7 ”uker” x 7 år = 49 år
62 ”uker” x 7 år = 434 år
Totalt antall år = 483 år (jødiske)

1 år i den jødiske kalender = 360 dager
1 ”moderne” år = 365,24 dager
483 x 360 jødiske dager = 173.880 jødiske dager
173.880 jødiske dager / 365,24 ”julianske” dager = 476 moderne år

[xxv] Nehemias bok, kapittel 2:

I det tjuende året Artaxerxes var konge, hendte det en dag i måneden nisan at vinen ble satt fram for kongen, og jeg tok og rakte den til ham. Jeg hadde aldri før vært bedrøvet når jeg stod foran kongen. 2 Men nå sa han til meg:

«Hvorfor er du så bedrøvet? Du er da ikke syk. Dette kan bare bety at du har en hjertesorg.» Da ble jeg meget redd 3 og sa til kongen: «Kongen leve evig! Må jeg ikke se bedrøvet ut når byen der mine fedre er gravlagt, ligger i ruiner, og dens porter er ødelagt av brann?» 4 Kongen spurte: «Hva er det du ønsker?» Da bad jeg til himmelens Gud, 5 og jeg sa til kongen: «Om kongen så synes, og om du har godvilje for din tjener, så la meg få dra til Judea, til byen der mine fedre er gravlagt, så jeg kan bygge den opp igjen.» 6 Da spurte kongen meg, mens dronningen satt ved siden av ham, hvor lenge ferden ville vare, og når jeg kunne komme tilbake. Da jeg nevnte en viss tid, syntes kongen vel om dette og gav meg lov til å reise.
7 Så sa jeg til kongen: «Hvis kongen går med på det, så la meg få med brev til stattholderne vest for Eufrat, så de lar meg dra igjennom sine land og komme til Judea. 8 Jeg ber også om brev til Asaf, han som har tilsyn med kongens skoger, at han gir meg tømmer til bjelker i tempelborgens porter, til bymuren og til det huset jeg skal bo i.» Og kongen gav meg det. For min Gud holdt sin gode hånd over meg.

[xxvi] Harold W. Hoehner:

Chronological Aspects of the Life of Christ, Chapter VI: "Daniel's Seventy Weeks and New Testament Chronology" (Grand Rapids: Academie Books, 1977) ISBN 0-310-26211-9.

[xxvii] Apostlenes gjerninger, kapittel 1:

4 En gang han spiste sammen med dem, sa han: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. 5 For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.»
6 Mens de var sammen, spurte de ham: «Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?» 7 Han svarte: «Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt. 8 Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender.»

[xxviii] Apostlenes gjerninger, kapittel 2.

[xxix] Markus, kapittel 15:

33 Da den sjette time kom, falt det et mørke over hele landet helt til den niende time.

[xxx] F. Richard Stephenson, Historical Eclipses and Earth's Rotation (Cambridge University Press, July 1997) ISBN 0-52146-194-4.

Phlegon var en forhenværende slave av gresk opprinnelse som skrev historie under Hadrians regjeringstid (117 – 138 e.Kr). Hans fødested var Tralles, ikke langt fra Efesos. Hans skrifter i Olympiades er for en stor del gått tapt, men denne delen som omhandler en ”feil ved Solen”, er usedvanlig godt dokumentert. Hele syv gamle historikere siterer dette direkte:

Eusibius: Chronicon Alexandrinum, Syncellus, Jerom, Anastasius Bibliothecarius: The Historia Miscella og Freculphus Lexoviensis. Andre gamle historikere som Julius Africanus, Joannes Philoponus, Maximus, Malelas og Origen gjengir alle Phlegons nedtegnelser uten sitat.

Kepler kjente utmerket godt til rapporten fra Phlegon ettersom den forårsaket hodebry i forbindelse med et av hans teorier. (Som omtalt tidligere bidro feilaktige opplysninger til at Kepler søkte etter historiske hendelser rundt Jesu liv, men altså på galt tidsrom i det første århundre.)

Se også John Chapman: Phlegon Examined Critically and Impartially (Cambridge University Press, London, 1734)

Chapmans litteratur er utsolgt fra forlaget, men kan skaffes på mikrofilm på enkelte biblioteker.

[xxxi] Colin J. Humphreys og W. G. Waddington, "Dating the Crucifixion," Nature Magazine, Volume 306, December 22/29, 1983.

[xxxii] Jesaja kapittel 52:

14 Likesom mange ble forferdet ved synet av ham – han var verre tilredt enn noen mann og så ikke ut som et menneske, 15 så skal mange folkeslag undres over ham, og konger skal lukke sin munn.

[xxxiii] Johannes, kapittel 18:

13 og førte ham først til Annas. Han var svigerfar til Kaifas, som var øversteprest det året.

Vers 24: Så sendte Annas ham bundet til øverstepresten Kaifas.

[xxxiv] Lukas, kapittel 23:

11 Herodes viste ham forakt og hånte ham sammen med soldatene sine. Han la en praktfull kappe om ham og sendte ham tilbake til Pilatus.

[xxxv] Lukas, kapittel 23:

13 Pilatus kalte sammen overprestene, rådsmedlemmene og folket 14 og sa til dem:

”Dere har ført denne mannen fram for meg og sagt at han villeder folket. Nå har jeg forhørt ham i deres nærvær og kan ikke se at mannen er skyldig i noe av det dere anklager ham for. 15 Det kan heller ikke Herodes, for han har sendt ham tilbake til oss. Altså har han ikke gjort noe som fortjener dødsstraff.”

[xxxvi] Lukas, kapittel 18:

18 Da ropte de alle som én: «Bort med ham! Gi oss Barabbas fri!» 19 – Barabbas var en mann som hadde blitt fengslet for opptøyer i byen og for mord. 20 Pilatus talte da igjen til dem, for han ville gjerne gi Jesus fri. 21 Men de ropte tilbake: «Korsfest! Korsfest ham!»

[xxxvii] Markus, kapittel 15:

25 Det var ved den tredje time de korsfestet ham. 26 Innskriften med anklagen mot ham, lød: «Jødenes konge».

[xxxviii] Markus, kapittel 15:

33 Da den sjette time kom, falt det et mørke over hele landet helt til den niende time.

[xxxix] Matteus, kapittel 27:

51 Da revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst. Jorden skalv, og klippene slo sprekker.

[xl] Matteus, kapittel 27:

54 Men da offiseren og folkene hans, de som holdt vakt over Jesus, så jordskjelvet og det som hendte, ble de grepet av stor frykt og utbrøt: «Sannelig, han var Guds Sønn!»

[xli] Matteus, kapittel 27:

46 Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: « Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

50 Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden.

[xlii] Johannes, kapittel 19:

31 Det var helgaften, og kroppene måtte ikke bli hengende på korset over sabbaten, for denne sabbaten var en stor høytidsdag. Jødene ba derfor Pilatus om at beina måtte knuses på dem og kroppene bli tatt ned.